Jeg har nå innsett at det er det jeg har følt på det siste halve året. Og for at andre ikke skal trenge å føle på denne egentlig kjipe tingen så skal jeg forklare hvordan jeg har følt det selv.
I fjor på denne tiden var jeg på vei til London, og åpen dag på skolen jeg virkelig ønsket å komme inn på. Du kan vel si at hele våren handlet om at jeg skulle til London samme sommer. Søknad ble sendt, og så begynte ventetiden. I mai ble jeg kalt inn til intervju, og dermed bar turen til London enda en gang. Jeg digger London, så for min del så var det egentlig bare en ekstra kosetur. Etter endt intervju så var jeg igjen tilbake på Nord-Jæren og enda mer venting. Og det er virkelig denne ventingen som er hovedproblemet, om en kan kalle det det. Å vente betyr jo at man får opp forhåpningene og ikke minst så lager man jo egentlig planer som hva fremtiden bringer, uten å ha faste holdepunkter.
Ventingen min på skoleplass endte i midten av juni, da jeg våknet opp til en e-post jeg måtte lese flere ganger før jeg i det hele tatt forsto at jeg ikke kom inn. Nåløyet var lite fra før av, og de hadde hatt ekstraordinært mange søkere, bla, bla, bla. En kan trygt si at jeg ble en smule knust, for det var jo dette jeg hadde gått en hel vår og drømt om. Denne knuste følelsen ble imidlertid snudd temmelig brått til igjen store forhåpninger, for samme dag ble jeg kalt inn på intervju til det en kan kalle drømmejobben min, nemlig Multitekniker. En tekniker som jobber med litt av alt. En uke senere var jeg igjen på reisefot, denne gang sørover.
For de som kjenner meg så vet dere jo at jeg enda bor på Nord-Jæren og at drømmejobben dermed glapp. Så det var to temmelig store nederlag som skjedde i løpet av en liten uke. Og ikke nok med det så ble jeg sagt opp fra jobben min på sensommeren. 2015 er for meg året da det meste ikke gikk. Og jeg hadde nok et lite sammenbrudd, uten å helt være klar over det selv.
Så det er derfor jeg sitter her i dag og skriver dette innlegget, for jeg kan umulig være den eneste som har kjent på følelsen å aldri nå opp. Når alt du jobber for og ønsker gang på gang blir avslått og du ikke kommer deg videre så blir selvtilliten brutt ned. Er jeg virkelig ikke god nok til å gjøre denne jobben? Er det noe galt med meg selv? Hva kan jeg gjøre for å få til det jeg vil? Den siste der er vel kanskje det viktigste jeg har tenkt. For hadde det ikke vært for at mamma fikk meg til å tenke på hva jeg kunne tenke meg å gjøre om jeg ikke fikk fast jobb innen kulturbransjen, så hadde jeg nok ikke hatt noe å se fram til den dag i dag. For det er nemlig en ting jeg virkelig gjør, jeg gleder meg som en liten unge til å ta fatt på sykepleierutdannelsen min.
For i motsetning til i høst, så ser jeg nå framover. Jeg tenker ikke bare dag for dag, men langt fram. Og selv om jeg ser likheter med fjoråret, så har jeg denne gang større sjans til å komme inn på det jeg har bestemt meg for. Jeg har nemlig mine tvil om at snittet går opp med 16 poeng på ett år.
Så hva er det egentlig jeg vil fram til? Jo, jeg vil at du skal tenke. Stille deg selv et par kritiske spørsmål. For følelsen av å ha stagnert unner jeg ingen. Er du i den heldige situasjonen at du ikke har stagnert, så hold på den så godt du klarer. Hold bare ikke så godt på det trygge og gode at du faktisk ender opp med å stagnere.
Det er lov å ha dårlige dager, det er lov å ha gode. Så lenge de gode dagene tar over for de dårlige så kommer du deg framover. Når de dårlige tar over derimot, så ta motet til deg og vær kritisk. Hva du spør deg selv om er faktisk helt opp til deg selv. Men lov meg ivertfall at du ikke graver deg selv ned. Eventuelt, be om hjelp i tide.
En blogg for kjoler, hår, musikk og hverdagens utfordinger
